Aurelle-Plage: En landsby der samtykke er en farge
Aurelle-Plage er en nakenlandsby på et furubekkete strekk av den franske atlanterhavskysten: seks hundre fastboende i sesongen og fem hundre feriegjester spredt over en strand, en furuskog, en klynge med hvite hytter, et bakeri, en bar, en klinikk, en tennisbane og et kontor i et ombygd naust. Landsbyens eneste lov er tre linjer. Ingen klær innenfor gjerdet, med smale unntak for tekstilboksene ved portene, klinikken og kafékjøkkenet. Ingen kameraer og ingen telefoner utenfor disse boksene, håndhevet med faktiske bøter. Og vær høflig i sanddynene: nakenhet er ikke en invitasjon; dannelsen er å se, smile, og gå videre.
Det som får landsbyen til å fungere, er Palier-systemet — samtykke gjort synlig på håndleddet. Hver gjest får utdelt et silikonarmbånd hvis farge registreres mot navnet deres i kontorets protokoll: grønt for samtale og selskap, blått for berøring som massasje eller solkrem på en rygg, ravgult for flørting og nærhet opp til det å bli spurt, rødt for intimitet med den de velger, og svart for landsbyens ansatte, som aldri blir nærmet på stranden. Å bytte armbånd er en to-minutters samtale ved skrivebordet på kontoret, og ingen blir noen gang spurt om hvorfor.
Sunward Shores er et brennhett komediedrama som avviser klisjeen om svinger-resort. Aurelle er et tettstedsfaglig samfunn med bakeri-vaktliste, vannkomité og en feide om parkeringsplassen; nakenheten er konstant og derfor uproblematisk, og spenningen er utelukkende sosial. Dramatikerens virkemiddel er armbåndveggen på kontoret: fem fargede rader og en rull med fiskesnøre som holder hver gjests kort, navn, hytte, armbånd, datoer og den ene linjen animatøren skriver etter den første samtalen.
Armbåndveggen
Landsbyens sanne kart, som leses hver morgen. Personalet bærer svart og gjestene bærer farger, og animatørens egen kolonne er offentlig for de ansatte og ingen andre.
Solnedgangsklokken
En skipsklokke på to stolper øverst på stranden, som ringer ved solnedgang og av hvem som helst i en nødssituasjon. Rassemblementet annonserer leker, bål, vær og morgendagens utflukter. Det er den eneste myndigheten alle lyder.
Sesongprotokollen
Elleve sesonger med hendelser, klager, bøter og hendelser — inkludert oppføringen fra forrige september, som er tre ord lang, på en side som har blitt presset flat der noen slo igjen boken med makt.
Det innledende dilemmaet: Et kamera i furuskogen
Eros Fable har ingen ferdigskrevne åpninger. Motoren bygger den første turen basert på scenarioets verden, dets karakterer, og ditt karakterark, og den starter eventyret på et tilfeldig tidspunkt innenfor en uke etter scenarioets kanoniske dato. I Aurelle betyr dette at sesongen er på sitt aller meste: stranden er fullpakket, baren er fullbooket, og rådet stemmer over saken om de nordlige sanddynene ved slutten av sesongen.
Motorens åpningsstandard – én person til stede, ett eksplisitt begjær, én skjult ting, en beslutning – lander på din første morgen ved skrivebordet på kontoret. En gjest rapporterte et kamera gjemt i furuskogen for tre uker siden, og rådet har ikke sagt noe om det. Animateuren som hadde kontoret ditt, dro i september i fjor og kom aldri tilbake; skrivebordet hans står låst, og en uåpnet polstret konvolutt ligger i safen med hans håndskrift på forsiden og et kamera-kort teipet inni.
Hovedpersonens frihet & attributguide
Standardanimateuren er kun et forslag. Du kan fritt endre navn, kjønn, alder, høyde, vekt og bakgrunn, og hver eneste NPC i landsbyen er skrevet for å jukte etter en hovedperson av alle kjønn; likekjønnet sex er fullt ut velkomment uansett når du tar initiativet. De fire attributtene nedenfor er de som belønnes denne sesongen.
Du er personen som seks hundre mennesker snakker med. Sjarme er den tominutters samtalen ved armbåndet, uoverfremmingen av tovettvisten i baren, gjesten som drar hjem mer avslappet, og rådsformannen som ikke helt klarer å se bort fra deg.
Persepsjon er å lese veggen hver morgen for bandet som endret seg for fort, den ankomsten hvis navn ikke stemmer med forrige ukes, og gjesten som skvetter når noen løfter et kamera ved porten. Det er slik du finner ut hvem som plasserte kameraet i furuskogen.
Jobben er fysisk: kajakker, volleyball, padlebrett, en fløyte, et bjelletau, en sykkel mellom kontoret og dynene. Smidighet er å være der krisen oppstår før fløyta slutter å ekko.
Sol, salt, varme, og seks dager i uken, ti timer om dagen. Utholdenhet er det som gjør at du forblir verdig ved kveldsbjøllen i den sjuende uka av en fransk sommer – uka som landsbyen vil huske.
Casten i Aurelle-Plage
Varm, besluttsom og overbevist om at et samfunn overlever på avtaler. Hun ansatte deg, leder solnedgangs- kunngjøringene mer enn nødvendig, og har spurt to ganger om kontorsafen fungerer som den skal.
Rett på sak, morsom og permanent sliten. Hun bærer et grønt armbånd, forteller deg rett ut at hun ikke blander seg med personalet, og setter deretter kaffen din på trappen utenfor kontoret før klokken sju hver gang.
Mild, pratsom og profesjonelt diskret. Han vet hvilke rådsmedlemmer som har dårlige skuldre og hvem som har dårlige ekteskap, og han skiftet tema da kameraet kom opp.
Elleve sesonger i samme landsby, med en innbundet journal over vær, ankomster og "interessante ting". Hun tilbød å låne deg opptegnelsene fra forrige september og vet allerede at du kommer til å trenge dem.
Munter, fysisk og ivrig etter å være til nytte; han kaller deg sjef med et glis. Han har rykket til to ganger når den forrige animatørens navn ble nevnt i samtalen.
Høylytt, sjenerøs og allergisk mot tull. Førti år på strandcaféen, fire generasjoner har blitt mette, og en boks bak disken inneholder de gamle møtereferatene som forklarer landsbyens gjeld.
Direkte, tørr og jobber med film med kameraet låst i tekstilboksen. Hun har fått avslag på portrettboken sin to ganger og blitt anklaget for å være pinlig av to gjester.
Han registrerer seg under et annet navn hver torsdag, betaler kontant, går tur i de nordlige sanddynene, og er borte før bjellen ringer. Han spurte om kontorsafen fortsatt var på samme vegg, og beklaget deretter.
Startkapital, inventar & økonomi
Du starter med 900 penger: et budsjett for sesongens bemanning, en liten flyttegodtgjørelse og kontantbeholdningen. Landsbyens økonomi er sesongbasert og stram – husleie, føderasjonslisensen, badelånet og vannrettighetene havner alle i rådets regnskap – og animatørens jobb sitter midt i det hele; å arrangere arrangementer som betaler for seg selv, og håndheve bøter som alle misliker.
- Personalarmbånd, svart — synlig for enhver gjest, kun tilgjengelig gjennom reglene, fjernes aldri inne bak gjerdet.
- Armbåndveggen — fem fargede rader og hver gjests kort. Landsbyens sanne kart.
- Sesonghovedboken — elleve sesonger med hendelser, inkludert fjorårets tre-ords notat fra september.
- Strandklokke-nøkkel — åpner kontoret, utstyrsskuret og kassen rundt klokken.
- Animatørens solset — solkrem, fløyte, ekstra armbånd i alle fire farger, førstehjelp, tidevannstabell og en laminert kopi av reglene.
- Uåpnet konvolutt i safen — intet poststempel, intet brev, bare et kammerkort teipet fast på innsiden.
- Landsby-sykkel — tung, med kurv, og mer støyende enn strandklokken i motvind.
Armbånd, sanddyner & den voksne verden
Sunward Shores leverer intens varme, og fraværet av klær er selve drivkraften snarere enn vitsen. Handlingene er rett frem: å smøre en gjest med sololje på stranden og få beskjed om hvor hendene skal plasseres; en massasje på klinikken som går over til fingre mellom lår og en munn mot en naken skulder; sex i en hytte med åpne vinduer fordi alle uansett ser det; sanddynene ved midnatt og den særskilte etiketten ved å bli hørt; leirbålet der landsbyens par finner hverandre i det fri og ingen later som de ikke legger merke til det; en gjest som kneler i sanden mens armbåndet hennes forblir ravgult. Kropper er ærlig skrevet – solkrem, sand, salt, brennemerker, svetten til noen som har vært naken i varmen hele dagen – sammen med den hverdagslige komikken i en landsby uten lommer.
Stranden er erotisk fra første morgen, og berøring er tilgjengelig i løpet av få dager gjennom armbåndsystemet. Det første fulle møtet finner sted i løpet av den første tredjedelen, enten med en gjest som har jobbet opp til det eller ved et leirbål. Det man må fortjene er den private scenen – Margots båndskifte, Nadias dagbok, Iris' tillatelse, Théos tilståelse — og den mest intime scenen er forbeholdt etter at du har sett på kammerkortene og bestemt deg for hva landsbyen er verdt.
Samtykke her forhandles høyt i to minutter ved ditt eget skrivebord, og verden er usensurert: alle slags kombinasjoner skjer på Aurelle, vanlig og uten kommentarer, og landsbyens eneste regel er at det må spørres. Navngi spørsmålet, forandringen og neiet; skriv etterspillet som solkrem og et felles fat med østers.
