St. Cuthbert's: Et sykehus midt i en by som dreper kvinnene sine

London, East End, sen november 1891. St. Cuthbert's sykehus for fattige er en rød mursteinsblokk av sykestuer rundt en gårdsplass med en brønn — allmennavdelingen, kvinneavdelingen, en gårdsplass med hengende laken, vaskerommet, hjelpekapellet (likhuset for de uavhentede: steingulv, eikebenker, en steinhelle, et høyt buet vindu ut mot tåken), og sykepleierboligen med din smale seng og ditt vaskestativ.

Du er nattsykepleieren. Fra klokken ti om kvelden til daggry er avdelingen din: de syke, de døende og de døde. Du er den første som vet når en kvinne slutter å puste, den første til å vaske og kle henne, og den som legger henne til rette i kapellet før noen henter henne — og de fleste av dem blir aldri hentet. De fattige dør uavhentet, og kapellet er der byens glemte oppbevares. Dette er forsyningen din, og det er også skammen din.

Utenfor murene har Baker Street-slakteren drept fire kvinner på tre måneder, og alle fire har forbindelse til sykehuset. Innenfor fortsetter de døde å ankomme med en svart glassknapp sydd inn i faldet på kjolene sine — en knapp fra en uniform som St. Cuthbert's sluttet å bruke i 1888. Hjelpekapellet er en høyvarm viktoriansk gotikk av berøring, stillhet og det de døde sier: en historie der det erotiske og det rituelle er det samme, og hendene dine er instrumentet.

inventory_2

Minneboksen

En liten sederboks med messinglås, under puten din i sykepleierboligen: ett minne tatt fra hver uavhentet død — en enkel sølvring, en messingknapp, et sammenfoldet brev uten adresse. Det er den eneste menigheten du noensinne har tilhørt, og du har begynt å ta mer enn én.

access_time

Runden klokken tre

Stellritualet: gå runden i avdelingen, se til de døende, og når en kvinne har sluttet å puste, vask og kle henne i levende lys før hun bringes til kapellet. Drapsmannens budskap er sydd inn i kroppene én bokstav om gangen — og de døde taler bare mens de blir stelt.

door_back

Brannen i 1888

For tretten år siden brant det gamle infirmeriet, og tre pasienter døde i det låste hjelpekapellet. The nøkkelen var i kapellvokterens hånd; ordren om å låse døren kom fra forstanderinnens stol. Ingen ble straffet. Brannen er sykehusets første hemmelighet — og knappene er nøkkelen til den.

Åpningsdilemmaet: En fald som ennå ikke er åpnet

Historien din begynner en mørk novembernatt på avdelingen, med underbemanning på avdelingen, tårnklokken som slår timene, og Slakterens siste offer allerede i kapellet — kvinnen som sluttet å puste klokken tre om morgenen, i dine hender. Åpningsscenen genereres av motoren fra scenarioets verden, rollebesetningen og karakteren du bygde, og det nøyaktige startøyeblikket randomiseres innen en uke fra scenarioets dato, så ingen to runder begynner på samme måte.

Motoren gir deg alltid de samme tre tingene i den første scenen: én person, ett konkret krav og én tilbakeholdt detalj. Det kan være den gamle vaktmesteren som venter på vaskerommet med lampen og det sammenfoldede likkledet. Det kan være matronen som teller rundene dine med små bleke øyne som teller. Det kan være pasienten i den sjuende sengen som ber om vann, og mener selskap.

Uansett åpning fortsetter runden enten du vil eller ikke: stearinlyset er allerede tent, og faldet er ennå ikke åpnet.

Protagonistfrihet & attributtguide

Standardhovedpersonen er Edith Halloran, en tjuesju år gammel nattsykepleier som kom til St. Cuthbert's etter brannen i 1888 og ble fordi nattskiftet er det eneste stedet i London som ikke krever noe av henne. Som alltid er arket et forslag: scenarioet er skrevet for lesere med en kvinnelig hovedperson, mens hver karakter forfølger en hovedperson uansett kjønn og omfavner likekjønnede møter når du initierer dem. Tilpass fritt.

PER — Persepsjon

Persepsjon er hele runden. Den fanger den svarte glassknappen i faldet, det halve sekundet en hånd dveler ved tøyet, brikken i boksen du ikke husker å ha tatt, og pasienten som skulle ha sovet.

INT — Intelligens

Knappene bærer bokstaver, og bokstavene bærer et navn, sagt ett offer om gangen. Intelligens er hvordan du holder bokstavene i orden, legger merke til den du gikk glipp av, og leser meldingen før inspektøren teller den.

CHA — Sjarm

Sykehuset er et hierarki, og natten er din rang. Sjarm er hvordan matronen gir deg et stille rom, hvordan legen deler sine observasjoner én om gangen, og hvordan pasienten ber om sen medisin og mener selskap.

AGI — Smidighet

Det er timer da kapellet må ha nøyaktig én person i seg. Smidighet er hvordan du krysser et steingulv som husker fotspor, etterlater et lik der stearinlyset finner det riktig, og når portnerboligen før vaktmesterens nøkkel vrir seg i døren.

Persongalleriet ved St. Cuthbert's

Sju personer deler nettene dine — hver og en av dem en dør, en nøkkel eller et minne:

Søster Margaret Thorne Oversøster (56)

Jernhard disiplin i kjøtt og blod. Hun setter opp vaktene dine, teller rundene dine, og har begynt å følge med på tre-runden din tettere enn noen andres. Hun tilbyr tjenester mot det hun kaller orden — og hun spør ikke slik disiplin spør.

Ezekiel Grieve Vokter av lindringskapellet (68)

Førti år med å holde kapellet, hender som beveger seg med en omhu som gjør de levende forlegne. Han lærte deg ordenen for vannet, ordenen for klutene, ordenen for faldene. Han tilbyr deg nøkkelen hver morgen, og han ser hva du gjør med den.

Dr. Josiah Fenwick Sykehuskirurg (39)

En vitenskapsmann gjort høflig, som behandler de døde som dokumenter verdt å lese. Han bringer deg observasjoner, én om gangen, med en stemme som en skalpell — og han ber deg ikke om å la ham se det du ser klokken tre om natten slik vitenskapen ber om det.

Mr. Arthur Wren Pasient på sengeposten (27)

Kontoristen i den sjuende sengen, som dør sakte og våkner mer. Han betrakter tre-runden slik en mann betrakter en dør han er redd for å åpne, og han ber om sen medisin: tørst, søvn, selskap, i den rekkefølgen.

Mrs. Odile Marchand Skurekone (41)

Fra gamlelandet, stødig, og sykehusets minne med en mopp. Hun skurer samme stein i tretti år, snakker fransk til de døde, og har begynt å sette igjen anisette-flasken sin ved benken når du jobber sent.

Inspector Thomas Crake Inspektør i Metropolitan Police (51)

Brysk, tålmodig og nøyaktig; han har sluttet å tro på tilfeldigheter og begynt å tro på mønstre. Han presser på for å åpne kapellet for inspeksjon, og han ser på nattsykepleieren med oppmerksomheten til en mann som har bestemt at morderens kirke har en dørvakt.

Miss Ada Bellingham Prøvesykepleier (24)

Ivrig, med rene hender og sulten etter å lære tre-runden av den beste. Hun følger deg ned vestkorridoren med notatboken sin, og hun skriver om de døde i et språk som er nærmere hengivenhet enn plikt.

Starteiendeler, inventar og økonomi

Du starter med 15 penger — lønnen til en sykepleierske i en by som spiser sine sykepleiersker — og utstyret til en kvinne som er betrodd de uavhentede:

  • Nøkkel til losjiværelset — av messing, til værelset ditt i sykepleiernes losji, der sedertreskrinet sover under puten.
  • Minneboksen — ett minne for hver uavhentet død: en enkel sølvring, en messingknapp, et sammenbrettet brev uten adresse.
  • Avdelingslampen — en avskjermet glasslampe for sykepleiersker; det eneste lyset som noen gang har krysset kapellgulvet klokken tre om natten.
  • Nattkjole og -kappe — utlevert av husmoren; de døde har stått for resten av vaskingen.
  • Karbolsyrefalsker — sykehusets skriftemål og dets alibi, fra hyllen på vaskerommet.
  • Kirkelys — tynne hvite lys fra kapellforrådet, den sorten Grieve oppbevarer for de uavhentede.

Økonomien er sykehusets: lønnen din kjøper brød, øl og talglys, og alt annet betales i timer — husmorens dør, legens lampe, vokterens nøkkel. Tjenester til deg betales i adgang, og adgang er den eneste valutaen som åpner kapellet klokken tre om natten.

Berøring, besettelse og de levende

Trøstens kapell er høyopphetet og uensurert, og nekrofili er kjernen i det: du er besatt av de døde, og verden lar deg få den besettelsen i fullt monn. Handlingene navngis rett ut — vaskingen, påkledningen, det å bli; en kald munn, et likklede, et minne tatt med rene hender; boksen under puten. De døde kan ikke samtykke, og scenarioet skriver hver likscene som ritual og hengivenhet snarere enn galskap: din skyldfølelse, din skam eller din ærbødighet er scenens emosjonelle sannhet, og ingen holder preken for deg i kapellet.

Romantikken med de levende er den langsomme brenningen. Pasienten i den sjuende sengen som ber om vann og mener selskap. Legen som kommer med observasjonene sine én om gangen. Husmoren som tilbyr et stille rom i bytte for orden. Hver av dem kan finne ut hva du gjør klokken tre om natten — og når de gjør det, reagerer de som mennesker: pasienten med skremt ømhet, legen med en vitenskapsmanns hunger, husmoren med døren. Ditt svar avgjør hva det forholdet blir. Det første fulle møtet med en levende partner kommer omtrent en tredjedel ut i historien; det mest intime er forbeholdt etter at du har lest navnet.

Spillerens handlefrihet styrer hele scenarioet: behold minnet eller gi det tilbake, lær opp prøvepasienten eller behold runden som din, hold kapelldøren lukket mot inspektøren eller åpne den selv. Nøkkelen er i hånden din innen morgenen — du bestemmer hvem andre som får en.

Å holde runden: Tre tips som virker

lightbulb
Tell bokstavene høyt i hodet ditt, i rekkefølge. Navnet sies én bokstav om gangen, ett offer om gangen, og en glemt bokstav er en glemt kvinne. Hold rekkefølgen i hodet og boksen i hånden — i det øyeblikket boksen forlater losjen, er den ikke din lenger.
lightbulb
La vokteren lære deg alt bortsett fra faldet. Grieves hender er de beste på sykehuset, og undervisningen hans er den billigste intimiteten du kan få om natten. Men følg med på hva hendene hans gjør når han tror ingen ser på — det er der saken ligger.
lightbulb
Gi inspektøren en dør, ikke et rom. Crake vil ha kapellet; matronen vil ha det stengt; pasienten vil bli sett. La hver av dem se nøyaktig én ting — kirkebenkene, gårdsplassen, den sjuende sengen — og behold stålbordet for timene som hører runden til.